Love and Mutual Aid in the Time of Corona

Originally published by the PanMeMic Research Collective, 5 June 2020

Monica Trinidad, “We Need Each Other”, used with permission from For The People Artists Collective.

With the growth and increasing visibility of mutual aid during the coronavirus pandemic, Daniel Lees Fryer looks at how mutual aid groups and the individuals involved in them are represented in the media.

Amidst the chaos and tragedy of the coronavirus, one of the things that has impressed me most has been the emergence and response of mutual aid groups and networks. For those not familiar with the concept, mutual aid is basically about people getting together to help each other out, sharing skills and resources for the benefit of all. Mutual aid groups are typically small, grassroots, community-based organizations or affiliations that help provide essential goods and services to local residents, especially in times of crisis. Right now, in the current pandemic, that includes providing or distributing food and medicine, stopping housing evictions, offering a point of contact for those in isolation, or helping out kids with their homework when schools are closed. Some mutual aid groups also organize solidarity funds for those whose often precarious livelihoods are most heavily affected by the pandemic (health or care workers, restaurant workers, sex workers, etc.).

The idea of mutual aid isn’t new—as long as there’s been community, there’s been mutual aid, some might say—but the concept or its popularization is usually attributed to Peter Kropotkin. Writing in the late 1800s and early 1900s, Kropotkin argued that humans and other living organisms flourish best when they cooperate, both within and across species, and that cooperation or mutual aid is key to their survival and evolutionary development. Kropotkin was a scientist, activist, and anarchist thinker, and his concept of mutual aid is one of the tenets of modern social anarchism. Although not all mutual aid groups (or the individuals involved in those groups) identify as anarchist, they’re usually leaderless, nonhierarchically organized, and directly democratic, sharing a sense of social justice and the need for direct action. That’s part of what makes them so interesting when they catch the attention of conservative and liberal media. 

I’m thinking primarily of digital media here, the kinds of texts we might find in online newspapers and other news outlets, but much of what I’ve noticed likely applies to print media too. (Note that most of the articles I refer to here are in English. I’d be interested to know how mutual aid groups are represented in other languages and in other places where they’re actively responding to the coronavirus pandemic. Sorry for being so Anglo- and Euro-centric.) 

The typical “mutual aid in the time of coronavirus” article (examples herehere, and here) contains most of what you’d expect. There’s the personal perspective, featuring an activist, an activist group, and/or someone from the local community in need of aid. There’s also a broader social and political narrative: what impact coronavirus has had on the local community, how that compares to other communities, how mutual aid addresses the problem, and what potential challenges it faces; and, of course, a brief account of what mutual aid is and how it works—like the one I gave above. There are also articles that are more like public service announcements, providing details of local groups and networks and how to get involved (examples here and here).

Activists in these news stories are typically portrayed up close and personal (examples here and here): eyes front, stern face, maybe a smile or a mask. Sometimes they’re shown at greater distance, turned away, in a state of activity, carrying boxes or bags of food or medicine (example here as well as previous examples). They’re generally described as creative or innovative (particularly with regard to digital technologies), often selfless and enthusiastic, generous and supportive, caring and compassionate, and sometimes exhausted and overwhelmed by the amount of help needed. One article refers to mutual aid groups as providing “meaning, purpose, and connection”. Others argue that, while necessary and important, such groups can’t or shouldn’t replace the kinds of services governments and local authorities should be providing but aren’t (examples here and here).

Those in need of aid—the sick and the elderly, for example—are often represented in similar ways: up close and personal, stern-faced or smiling; or anonymous, at a distance, in profile, face covered by a mask. They’re variously described as scared, desperate, and forgotten or neglected (by the state), but also grateful and relieved for the help they get and the “community spirit” they experience. One article describes their predicament as “heart-wrenching”, another as “life-threatening [existenzbedrohend]”.

In addition to the sources mentioned above, I had a quick look at the Coronavirus Corpus. “Mutual aid” occurs there at a relative frequency of 2.30 instances per million words. In comparison, the Corpus of Contemporary American English, COCA, contains just 0.34 instances per million words. In the Coronavirus Corpus, “mutual aid” collocates with “groups” and “networks”, as well as “local”, “solidarity”, “together”, “grassroots”, “volunteers”, “resources”, and “organizing”, to name a few. Not since the Occupy movement of 2011-2012 has reference to mutual aid been so frequent in the media, at least according to the corpora I’ve looked at. 

Which kind of brings me back to part of what interested me about mutual aid in the media in the first place. Mutual aid can challenge existing forms of social and political organization (or the lack thereof). Yet the idea of mutual aid seems so simple, so everyday or commonplace, so natural maybe, that its radical or revolutionary potential might be overlooked. When The Telegraph, the Daily Mail (I’d rather not link to the Mail), or Conservative councillors write about or promote mutual aid, are they aware of that potential, or do they see a different kind of potential, perhaps one in which volunteerism replaces waged labour and poorly funded public services? 

Maybe. 

Mutual aid groups do things that governments or local authorities can’t, won’t, or shouldn’t do. They meet people’s immediate needs, offer care and support, and help (re)build and maintain communities. Think of the Black Panther Party’s free breakfast programmes, or the legal, financial, and physical aid offered to people threatened with eviction from their homes. While it might be easy to suggest that these are all services a well-functioning state or local authority should or could be taking care of, and maybe some already do, it misses part of the point of mutual aid as formulated by Kropotkin; namely that, given the right conditions, people don’t really need the government or local authorities in order to thrive (and, historically, generally haven’t had much use for them either). Indeed, the state might be the very reason they’re not able to thrive in the first place if it helps maintain inequality and threatens certain people’s lives or livelihoods. That’s not to say that all activities and services funded and organised by the state are bad, or that they aren’t important or essential; just that maybe they don’t need to be run by the state and can be more effectively done at a local level, coordinated through wider networks or federations. This is of course part of what mutual aid is all about, and something many of the current mutual aid groups and networks talk about too (see example here). Very few of the “mutual aid in the time of coronavirus” articles make this connection, however, even though several make reference to Kropotkin. That seems a shame, but perhaps isn’t surprising given the political or ideological positions of different media and those who write for them. Still, it’s nice, among all the other coronavirus news, to see masked activists get such positive media coverage for a change and to see how effective and wide-ranging mutual aid groups can be.

Koppskattopptøyene 30 år – protestene som felte Thatcher

Originally published on Radikal Portal, 31 March 2020

31. mars 1990 ble det store demonstrasjoner i Storbritannia mot innføring av den nye koppskatten («poll tax»). I London ble det opptøyer. 30 år senere vekker fortsatt koppskattdemonstrasjonene og -opptøyene sterke minner om folkelig opprør og det som skulle bli begynnelsen av slutten for Margaret Thatcher som statsminister.

Koppskatten
«Community charge», som det egentlig het, ble lansert av Det konservative parti i 1987 og ble først innført i Skottland i 1989. I 1990 stod England og Wales for tur. Skatten skulle lanseres i Nord Irland året etter, men det ble det ikke noe av. 

Skatten fikk raskt navnet «poll tax» (hode- eller koppskatt) etter en lignende skatt som ble innført i 1381. Den gangen ble koppskatten en av grunnene til «bondeopprøret» (også kjent som «den store oppstanden»). Den førte til store demonstrasjoner og opptøyer, og både rikskansleren og riksskattmesteren ble drept da demonstranter stormet Tower of London 14. juni 1381. 

«Community charge» var i likhet med den gamle koppskatten en personskatt hvor alle skulle betale samme beløp for kommunenes sosialtjenester, uansett inntekt eller formue. (Studenter og arbeidsledige fikk avslag.) Den nye skatten skulle bli mer rettferdig enn den eksisterende eiendomsskatten: «Hvorfor skulle hertuger betale mer enn renovasjonsarbeidere?» spurte den konservative politikeren Nicholas Ridley. Men dette var langt fra rettferdig skattepolitikk. 70% av befolkningen måtte betale mer under det nye skattesystemet, og noen familier måtte betale 2-3 ganger det de hadde betalt under eiendomsskatten. Samtidig gikk toppskatten ned fra 87% til 40%. Dette ble sett på som en klar omfordeling av ressurser fra de fattige til de rike, og innføringen av den nye skatten skapte enorm og bred folkelig motstand. Nærmere 80% av befolkningen var i mot innføring av den nye skatten i følge meningsmålinger fra Times/MORI.

«Can’t pay, won’t pay!»    
Allerede i 1987 ble den første Anti Poll Tax Union (APTU) startet i Glasgow. To år senere var det over 1000 slike grupper i hele landet. Disse grasrotorganisasjonene oppfordret alle i lokalsamfunnet til å stå sammen og nekte å betale koppskatten. APTU’ene ville forstyrre og stoppe innkreving og betaling av skatten. De jobbet aktivt i gatene og i rettssalen. 

De fleste politiske partiene og fagforeningene var også mot innføring av den nye koppskatten. Men ikke alle støttet betalingsnekt. Labours leder Neil Kinnock kalte det for nytteløs fortvilelsespolitikk («fruitless» og «a policy of despair»). Labour ville ta tilbake politisk makt fra De konservative og nølte med å støtte sivil ulydighet og aktiviteter som kunne anses som ulovlige. 

Slaget ved Trafalgar Square
Det ble flere protester mot koppskatten. Den største skjedde 31. mars 1990 i London, en uke før den nye skatten skulle innføres i England og Wales. Over 200.000 deltok.

Demonstrasjonen skulle avsluttes i Trafalgar Square, men med plass til kun 60.000 ble det raskt ganske fullt. Det gjorde at flere måtte stoppe og vente i Whitehall, en av veiene inn til Trafalgar Square. Statsministerens bolig, 10 Downing Street, ligger også der. 

Folkemengden ble forsøkt flyttet fra Downing Street-området, men det ble for lite plass. Da politiet begynte å arrestere demonstranter, satte flere seg ned i protest. Ridende politi presset demonstrantene vekk fra Downing Street og inn mot Trafalgar Square. I den trange plassen ble presset fra politiet tolket som provokasjon, og demonstrantene svarte med å kaste flasker, plakater og stein. Konfrontasjonen eskalerte da politiet kjørte biler inn i folkemengden. Opptøyene fortsatte ut på natta, både i Trafalgar Square og i West End-området.

Mediedekningen, spesielt i tabloidavisene, ga i etterkant inntrykk av at ansvar for opptøyene lå hos demonstrantene og en liten gruppe bråkmakere. Politisjefen skyldte på anarkister. Statsministeren skyldte på marxister. Andre snakket om «hooligans» (innenriksministeren) og «enemies of freedom» (opposisjonslederen Neil Kinnock). Det ble til og med spekulert i om det ble innleid aktivister for å skape uro. Men politirapporten året etter opptøyene mente at hverken anarkister eller marxister stod bak. I stedet ble det blant annet påpekt at politiet var dårlig forberedt og at det å kjøre biler inn i folkemengden ikke bare var livsfarlig (ingen ble heldigvis drept), men også bidro til å øke konfliktnivået.  

«Maggie out!»
Koppskatten ble ikke skrinlagt med det første. Det ble innført i England og Wales som planlagt i april 1990. Men allerede etter det første året var det anslagsvis 17 millioner i Skottland, England og Wales som ikke hadde betalt. Myndighetene og rettssalene ble overbelastet med innkrevingssaker, og inntektene til kommunene forsvant. 

Prestisjeprosjektet til Thatcher lå i ruiner. Mistilliten økte innad i partiet. Thatcher ble utfordret om posten som partileder. Hun vant med knapp margin, men allerede i november 1990 gikk hun av som partileder og statsminister. I 1993 ble «Community charge» erstattet med «Council tax», noe som lignet den gamle eiendomsskatten. 

Koppskattopprøret samlet folk på tvers av politiske interesser. 30 år senere står det fortsatt som et symbol på et vellykket folkelig opprør. 

Kilder
Burns, Danny. 1992. Poll tax rebellion. Stirling: AK Press.

Bagguley, Paul. 1995. Protest, poverty and power: a case study of the anti-poll tax movement. Sociological Review 43(4), 693-719.

Peterloo: «Dere er mange, de er få»

Originally published in Radikal Portal, 19 August 2019

16. august var det 200 år siden «Peterloo»-massakren i Manchester, England. Dagen da titusenvis av fredelige demonstranter samlet seg i St Peter’s Field for å kreve parlamentariske reformer. Dagen da demonstrantene ble angrepet av det lokale kavaleriet. Dagen da 18 til slutt ble drept og flere hundre ble skadet. Dagen som ble inspirasjon for Percy Bysshe Shelleys dikt «The Masque of Anarchy» og nå nylig en ny film («Peterloo») av Mike Leigh. 

Hovedtaleren i St Peter’s Field den 16. august 1819 var Henry Hunt. Hunt og andre reformister ville blant annet ha bedre representasjon i parlamentet, utvidet stemmerett og en slutt på barnearbeid. Deres ideer og popularitet blant den stadig voksende arbeiderklassen ble sett på som en trussel, og myndighetene i Manchester fryktet opptøyer. 

Da Hunt begynte å tale, ble byens konstabler bedt om å arrestere ham. Den lokale «yeomanry», et frivillig kavaleri bestående av fabrikkeiere, handelsmenn og butikkeiere, og «husaren» (hærens kavaleri) ble sendt inn for å beskytte konstablene og for å holde orden. Men i den trange folkefylte plassen hvor det stod 60.000-100.000 mennesker, ble det fullstendig kaos. Kavaleriet hadde lite plass å manøvrere seg i og yeomanry gikk amok med hest og sabel blant demonstrantene. I løpet av bare noen få minutter ble elleve drept og flere hundre skadet (ytterlige syv døde som følger av skadene sine).

Klassehat og kvinnehat
Historikeren E. P. Thompson kaller Peterloo en sentral hendelse i Englands sosiale og politiske historie, og han beskriver angrepet som «the panic of class hatred» (klassehatets panikk). Det er vel lett å forstå hvorfor. Arbeidere i verdens raskeste voksende industriby ville ha forandring. Etter flere år med krig (Napoleonskrigene tok slutt i 1815), ødelagte avlinger («året uten sommer» var i 1816) og økte importavgifter («Corn Laws» ble først introdusert i 1815) gikk matprisene opp og gjennomsnittslønnen ned. Misnøyen tok ulike former: Det ble folkemøter, protester og opptøyer, sabotasje, streik og opprør. (Vel å merke var det fortsatt ulovlig å organisere seg i følge Combinations Act fra 1799, «an act to prevent unlawful combinations of workmen».) Manchester and Salford Yeomanry ble opprettet i 1817 for å stanse dette antatte oppvigleriet. Men yeomanry ble latterliggjort i aviser som Manchester Observer, og i St Peter’s Field gikk de til angrep mot folk med bannere og folk de kjente igjen fra tidligere demonstrasjoner og møter. De var bitre, de var nok redde—og noen var visst fulle—og hatet de bar med seg ble utløst i den spente situasjonen. 

I tillegg til dette klasseperspektivet er det også verdt å merke at et uforholdsmessig stort antall drepte og skadede var kvinner. Stadige flere kvinner jobbet i Manchesters voksende tekstilindustri. Mange hadde møtt opp i St Peter’s Field og noen krevde stemmerett for alle. Den nystiftede Manchester Female Reform Society var for eksempel til stede og var godt synlig i sine hvite klær. Angrepet på de som var samlet i St Peter’s Field den dagen bygget antakeligvis ikke bare på klassehat, men også kvinnehat.

Etter Peterloo
Massakren ble rapportert i pamfletter og flere lokale og nasjonale aviser. (Det var Manchester Observer som først brukte navnet Peterloo—etter slaget ved Waterloo noen år tidligere—for å betegne det som skjedde.) Det var mye sympati og støtte for demonstrantene og sterke fordømmelser mot myndighetene. Men reaksjonen fra regjeringen ble innføring av nye, strengere lover. Disse lovene skulle blant annet forhindre store folkemøter, kneble radikale aviser og gjøre det lettere for å sikte og arrestere antatte bråkmakere. 

De parlamentariske reformene Hunt og andre kjempet for ble det ikke noe av. Det måtte flere hendelser og bevegelser til for at det skulle skje. Men Peterloo er utvilsomt en viktig og sentral del av Englands sosiale og politiske historie og ikke minst arbeiderbevegelsens historie. 

Ye are many, they are few
Da poeten Percy Bysshe Shelley fikk høre om massakren skrev han diktet «The Masque of Anarchy». Det ble ikke utgitt før etter hans død, flere år etter Peterloo, men diktet fanget opp det grusomme som skjedde i Manchester samtidig som det ble et kamprop mot urett og en sterk oppfordring til sivil ulydighet og ikke-voldelig motstand. 

«Rise, like lions after slumber / In unvanquishable number! / Shake your chains to earth like dew / Which in sleep had fallen on you: / Ye are many—they are few!»

Anti-universitet nå!

Originally published in Khrono, 23 July 2019

For noen uker siden deltok jeg i Antiuniversity Festival i London. Festivalen tilbyr arrangementer og kurs i en rekke temaer: veving, kunstig intelligens, samskriving på t-banen, windrush-generasjonen, film, musikk med mer. Festivalen vokser og har sine røtter i radikale og revolusjonære bevegelser både innenfor og utenfor akademia. Festivalens uttalte mål om å avinstitusjonalisere kunnskap og læring kan være et viktig bidrag i nyere diskusjoner om avkoloniseringen av høyere utdanning.

I Shoreditch i London i 1967 startet en gruppe akademikere, kunstnere og aktivister Antiuniversity of London. Målet var å utfordre «the intellectual bankruptcy and spiritual emptiness of the educational establishment both in Britain and the rest of the Western World». Inspirert av Free University of New York, og med et tydelig «new left» og marxistisk preg, tilbød Antiuniversity of London kurs uten studiepoeng, karakter eller grad, åpne for alle interesserte, med ingen krav om forkunnskap og akademiske kvalifikasjoner. Den skulle bryte ned skillene mellom lærer og student, mellom skolen og samfunnet, og skape rom for diskusjon, (gjen)oppdagelse og åpenbaring. Kursene og møtene skulle være eksperimenterende og revolusjonære, om de tok for seg lydpoesi, kvinner og revolusjon, Black Power-bevegelsen, geriljakrig eller psykiatri. De ble ledet av kjente figurer og intellektuelle som C. L. R. James, Stuart Hall og Juliet Mitchell. Prosjektet varte i cirka ett år.

Spol fram noen tiår og ideen om anti-universitetet får nytt liv. Denne gangen, i 2015, står universitetets stadig økende akademiske og administrative hierarki, markedifisering og studieavgifter blant utfordringene. (Studieavgift varierer i Storbritannia, men mange studenter i England og Wales betaler nå ca. 100.000 kr i året.) I motsetning til sin forløper har dagens anti-universitet, Antiuniversity Now, ingen faste lokaler, ingen tilsatte eller semesterregistrerte studenter, og ingen ambisjoner om å bli institusjon. Den tar et eksplisitt «antikapitalistisk, anarkistisk, feministisk, antirasistisk, avkoloniserende, antifascistisk, queer, trans og sexarbeider-inklusiv» standpunkt. Målet er å tilby gratis, tilgjengelige og inkluderende arrangementer basert på ikke-hierarkiske, deltakende og demokratiske læringsformer. Arrangementene kan handle om hva som helst, og hvem som helst kan arrangere dem. Man trenger ikke være noen Stuart Hall eller Juliet Mitchell.

Antiuniversity Now holder arrangementer fortløpende, men de fleste aktivitetene skjer under den årlige Antiuniversity Festival. Årets festival, den femte siden 2015, gikk over en uke, fra 15. til 22. juni, med over 130 arrangementer på forskjellige steder i Storbritannia, hovedsakelig i London, men også lenger unna i Paris og i Boulder, Colorado. På disse arrangementene kunne man blant annet gå seg vilt på tur i Hackney, bygge egen FM-sender og lære seg queer-tango. Noen høydepunkter for meg inkluderte brødbaking løst inspirert av Pjotr Kropotkins Erobringen av brødet og en workshop og diskusjon om trening og bruk av egen stemme i talesyntese.

I de nyere diskusjonene om avkolonisering av høyere utdanning representerer anti-universitetet et forfriskende bidrag. Avinstitusjonalisering, altså i dette tilfellet å frigjøre kunnskap og læring fra en stadig ekskluderende og monopoliserende institusjon, handler om å se akademia både innenfra og utenfra. Anti-universitetet utfordrer dagens universiteter og høgskoler, og tilbyr et alternativt rom for å skape og dele kunnskap og erfaringer. Den er ikke bundet av akademias tradisjonelle og iboende konservative strukturer, eller av markedskrefter og et «behov» for å måle det som måles kan. Det overordnende målet med Antiuniversity Now er ikke å reformere akademia. Det er å lage nye, åpne, inkluderende kunnskapsarenaer, uavhengig av dagens høyere utdanningsinstitusjoner. Men anti-universitetets posisjon kan være med å påvirke akademias framtidige former, dets kunnskapssyn, tilgjengelighet og åpenhet.

Å avkolonisere høyere utdanning kan bety å avinstitusjonalisere den. Som Joseph Berke, en av anti-universitetets initiativtakere, skal ha skrevet i 1968: «Vi må ta et skritt utenfor [den strukturen vi kjenner] for å kunne se den. Men vi kan ikke ta et skritt hvis det ikke er noe sted å sette beinet». Anti-universitetet og liknende eksperimenter kan gi et fotfeste og være starten på en ny-gammel, alternativ vei.

Kilder:

Ludditter?

First published in Norwegian newspaper Klassekampen, January 9, 2019, p. 21

I Klassekampens leder 28. desember 2018 kommenterer Bjørgulv Braanen Andreas Økland sin artikkel i Dagbladet 27. desember om «de gule vestene» i Frankrike. Økland sammenligner dagens protester med 1800-tallets luddittbevegelse i England. Han framhever det han mener er to likhetstrekk mellom de to bevegelsene: Begge kjemper eller kjempet forgjeves mot endringer som er eller var til samfunnets beste og begge strider eller stred mot teknologiens uunngåelige frammarsj. Braanen svarer med å understreke de historiske og materielle nødvendighetene av slike bevegelser og hvordan disse og andre bevegelser er med på å tvinge kapitalismen i mer sosialt rettferdige retninger.

MASKINSTORMERE? BÅDE DE GULE VESTENE OG LUDDITTENE SATTE I GANG LEDERLØSE PROTESTER, SKRIVER DANIEL LEES FRYER. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

Begge artikler syns å redusere luddittene til maskinstormende anti-teknologer, og at historien viser hvor feil de tok. Men denne historien skrives ofte – som kjent – ovenfra, av seierherrene om man vil. Maskinstorming verken startet eller sluttet med luddittene. Maskinstorming og sabotasje mer generelt var og fortsatt er en form for direkte aksjon som brukes i ulike sosiale bevegelser. 1800-tallets tekstilarbeidere nord i England brukte slike metoder i sin kamp mot urett og utbytting.

Det de fryktet var ikke bare teknologien, eller ikke teknologien i seg selv. De fryktet fabrikkeiernes økende makt. De fryktet å miste arbeidsplassene sine. De fryktet at deres yrker og håndverk skulle ødelegges av dårlig produserte varer, og de fryktet at utbytting av ufaglært arbeidskraft, spesielt barn, skulle ødelegge flere liv.

Luddittene prøvde å organisere seg i en periode da det ikke var lovlig å organisere seg. De protesterte. De marsjerte. De sloss mot militser og den britiske hæren. De ødela tekstilmaskiner. De skrev dikt og sanger. De var med på å skape klassebevissthet og arbeiderklassekultur.

Om jeg skulle ha løftet fram noen paralleller mellom de gule vestene og luddittene, ville jeg i stedet ha nevnt den tilsynelatende lederløse organiseringen deres eller statens overdimensjonert voldelige respons på protestene. Der er det mye å ta tak i. Det gjenstår imidlertid å se hvordan de gule vestene kommer til å bli husket. Vi må bare sørge for at de ikke ender opp med de samme reduserende gjenfortellingene luddittbevegelsen har fått de siste to hundre årene.

Slaget ved Cable Street

Denne teksten ble utgitt på Radikal Portal 4. oktober 2016. 

For 80 år siden stilte omlag 100.000 opp for å forhindre fascistene å marsjere gjennom arbeiderklassebydelen.

Cable Street er en lang, nokså rett gate i nærheten av Themsen i bydelen Tower Hamlets i Øst-London. En gang ble det lagt skipstau der. I dag er det mest boligblokker og småbutikker, men gata byr også på en av verdens eldste varietéteatre. Frankie Goes to Hollywood spilte inn sin Relax-musikkvideo der på 1980-tallet. I 1936 var Cable Street hjem til mange av Londons innvandrere, et arbeiderklassestrøk med tydelige irske og jødiske miljøer.

BUF og svartskjortene

Dette var de harde trettiåra, en periode preget av stor økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet. For tidligere Conservative- og Labour-politiker Oswald Mosley og hans British Union of Fascists (BUF, senere British Union of Fascists and National Socialists og British Union) var denne nedgangen et resultat av mange år med feilslått sosial og økonomisk politikk. Framtida til det britiske samfunnet og dets imperium var i følge BUF truet, blant annet av internasjonal sosialisme og jødenes mistenksomme økonomiske og nasjonale interesser.

BUF og dens paramilitære “svartskjorter” fikk en del støtte blant landets middelklasse og fra deler av arbeiderklassen, spesielt blant dem som følte seg oversett eller underrepresentert av ulike Labour- og koalisjonsregjeringer. BUF fikk også støtte fra Lord Rothermere og hans avis, Daily Mail. I en overskrift fra 1934, undertegnet av Rothermere, skrev han “Hurrah for the Blackshirts”. Partiet fikk nokså svake valgresultater, men deres folkemøter hadde ofte stor oppslutning. I Hyde Park i 1934, for eksempel, møtte nærmere 7000 fascister og deres sympatisører opp.

En antisemittisk provokasjon

I 1936 var fascisme i medvind i Europa og andre deler av verden. Mosley ønsket å utnytte dette for å øke BUFs oppslutning, som hadde stagnert noe siden oppstarten i 1932. Som en del av BUFs fireårsmarkering planla Mosley å marsjere gjennom Stepney, et område i bydelen Tower Hamlets. Marsjen skulle avsluttes med folkemøter i Shoreditch, Limehouse, Bow og Bethnal Green. Markeringen ble oppfattet som en antisemittisk provokasjon og fordømt av flere organisasjoner, blant annet av Board of Deputies of British Jews, Labour Party, Independent Labour Party og Communist Party of Great Britain. Et forsøk på å få marsjen avlyst mislyktes og til tross for fordømmelsen, var det få av disse organisasjonene som oppfordret til motdemonstrasjon.

Den 4. oktober 1936 gjorde 3000 svartskjorter seg klare for å marsjere gjennom Stepney. De fikk eskorte av 6000 politimenn, men ble møtt av anslagsvis 100.-250.000 motdemonstranter. I Cable Street og Aldgate ble det lagd blokader og barrikader og da politiet prøvde å flytte motdemonstrantene, utbrøt det flere slag. BUF kom ikke gjennom og etter flere sammenstøt mellom politiet og antifascistene, ble marsjen avlyst.

Sammen mot en splittende ideologi

Slaget ved Cable Street blir noen ganger framstilt som en kamp mellom de fascistiske svartskjortene og antifascistiske eller kommunistiske motdemonstranter. I realiteten ble det den dagen lite fysisk sammenstøt mellom disse to gruppene. I stedet gikk slaget mellom politiet og motdemonstrantene. Politiet, som skulle beskytte BUF sin rett til å marsjere, motarbeidet antifascistenes rett til å demonstrere og ble senere beskyldt for å drive antikommunistiske og antisosialistiske aktiviteter. Vitneutsagn og andre dokumenter fra den tida forteller om brutale reaksjoner fra politiet og spesielt det ridende politiet, om massearrestasjoner og senere om straffearbeid. I løpet av demonstrasjonen ble 150 arrestert og enda flere ble skadet.

Men saksdokumentene forteller også en historie om et samfunn som samlet seg mot en splittende ideologi. Motdemonstrantene skal ha bestått av kommunister, anarkister, labourites, fagforeningsfolk, havnearbeidere og ulike etniske og nasjonale grupper som BUF ønsket å skape splid mellom. Dette skjedde ikke, ihvertfall ikke slik BUF kanskje hadde håpet. Slaget om Cable Street ble sett på og husket som en seier for den antifascistiske bevegelsen i Storbritannia, til tross for at medlemstallet til BUF økte i de gjenværende mellomkrigsåra. Partiet ble forbudt kort tid etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Etter 1945 mislyktes Mosley i å gjenopprette partiet og gjøre partipolitisk comeback.

Cable Street 80

Slaget ved Cable Street har en nesten mytisk status i moderne britisk historie. Kampen mot fascismen verken startet eller endte der på barrikadene i Øst-London, men den styrket utvilsomt den antifascistiske bevegelsen i Storbritannia på den tida. Flere kamper lå i vente, i Europa og ellers i verden, men også i og rundt Cable Street. Siden 1960-tallet har det vokst fram andre grupper (f.eks. National Front og English Defence League), som i likhet med BUF ser et land i forfall og som retter sin frustrasjon og sinne mot ulike etniske, religiøse eller minoritetsgrupper. Markeringen “Cable Street 80”, som i disse dager holdes i Londons østkant, handler både om å minnes fortida og om å huske at kampen mot fascisme, rasisme og diskriminering dessverre fortsatt er like aktuell i dagens Europa.